Hopp til innhold

Stortingsvalget 1973

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stortingsvalget 1973
9.–10. september 1973
155 mandater på valg, 78 trengs for flertall
Valgdeltakelse 80,24 % av 2,69 millioner stemmeberettigede
  Trygve Bratteli Kåre Willoch Lars Korvald
Forgrunnsfigur Trygve Bratteli Kåre Willoch Lars Korvald
Parti Ap H KrF
Stemmer
35,3 %
17,2 %
11,9 %
Mandater
 62
12 
 29
 20
6 
  Finn Gustavsen   Anders Lange
Forgrunnsfigur Finn Gustavsen Dagfinn Vårvik Anders Lange
Parti Sosialistisk Valgforbund Sp Anders Langes Parti
Stemmer
11,2 %
6,8 %
5 %
Mandater
 16
16 
 21
1 
 4
4 
  Magne Lerheim   Sigurd Allern
Forgrunnsfigur Magne Lerheim Helge Rognlien Sigurd Allern
Parti Det Nye Folkepartiet V RV
Stemmer
3,4 %
2,3 %
0,4 %
Mandater
 1
1 
 2
11 
 0
Sittende regjering Korvald
Ny regjering Bratteli II

‹ 1969 Norges flagg 1977 ›
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1973
  Høyre

Stortingsvalget 1973 var et norsk parlamentsvalg som ble avholdt søndag 9. og mandag 10. september. Valgdeltagelsen var på 80,2 prosent. Antallet stortingsrepresentanter økte med 5, til 155, ettersom oddetall bidrar til å forhindre stemmelikhet i voteringer. Av de nye mandatene var to i Oslo og tre i Akershus.

Lars Korvalds regjering gikk av etter valget og ble etterfulgt av Trygve Brattelis andre regjering. Bratteli, som hadde gått av etter EF-valget i 1972, var tilbake i regjeringskontorene etter kun ett år i opposisjon.

Valgprogram

[rediger | rediger kilde]

Nye partier og konstellasjoner

[rediger | rediger kilde]

Flere partier og valglister stilte til valg for første gang i dette stortingsvalget.[1] Blant annet hadde EF-striden skapt bevegelser i det norske partisystemet. Sosialistisk Folkeparti, som hadde vært representert på Stortinget fra 1961 til 1969, dannet et valgforbund med Demokratiske Sosialister (AIK), Norges Kommunistiske Parti og uavhengige som fikk navnet Sosialistisk Valgforbund. Dette ble i 1975 til partiet Sosialistisk Venstreparti.[1]

Anders Langes Parti (senere Fremskrittspartiet) ble stiftet i 1973 og vant representasjon på Stortinget ved første forsøk. Venstre var blitt splittet av EF-striden, og to partier med bakgrunn i Venstre (Det Nye Folkeparti og Venstre) ble representerte på Stortinget etter valget. Samlet gikk imidlertid de to fraksjonene sterkt tilbake. Rød Valgallianse stilte også til valg for første gang som en allianse som blant annet inkluderte det nystartede AKP (m-l).[1]

Valgresultatet

[rediger | rediger kilde]

Arbeiderpartiet gikk sterkt tilbake, og opplevde sitt dårligste valgresultat siden 1930.[2] Kristelig Folkeparti og sittende statsminister, Lars Korvald, gikk klart frem. Likevel gikk Korvald-regjeringen av, og Arbeiderpartiet tok over makten. Verdens Gang skrev på forsiden morgene etter valget at «Etter et av de mest sviende valgnederlag i Arbeiderpartiets historie må Trygve Bratteli nå danne regjering»[3], mens overskriften på neste side lød «Taperen overtar»[4]. Bratteli dannet mindretallsregjering, men var avhengig av støtte fra Sosialistisk Valgforbund for å få flertall i Stortinget.

Andelen velgere som skiftet parti ved valget i 1973, var høyere enn ved foregående stortingsvalg.[5] Stortingsvalget i Norge i 1973 er omtalt som et av flere «jordskjelvvalg» i Skandinavia i perioden 1970–73.[6] Ved disse valgene skjedde markante endringer i partisystemene, og valget markerer et skille i norsk politikk. Fra og med 1973 ble flere partier representert i nasjonalforsamlingene, velgerne i Skandinavia ble mindre trofaste og mer villige til å bytte parti fra et valg til et annet, og støtten til de tradisjonelt store partiene ble mindre stabil.[7]

Det svake valgresultatet og lekkasje av velgere til Sosialistisk Valgforbund bidro til å radikalisere deler av Arbeiderpartiets politikk. Francis Sejersted argumenterer for at denne dreiningen mot venstre var basert på en feiltolkning av valgresultatet i 1973 fra Arbeiderpartiets side. Partiet tolket tapet av velgere til SV som et ønske om en mer radikal politikk. I realiteten var det et konservativt valg, og det første siden 1945 der venstresiden var i mindretall i antall velgere. Arbeiderpartiets steg til venstre lot Høyre innta rollen som ansvarlig forsvarer av sosialdemokratiet, og var videre med å bane vei for høyrebølgen i norsk politikk etter Stortingsvalget i 1981.[8]

Lars Korvald i 1978
Lars Korvald gikk av som statsminister etter valget i 1973

Nasjonalt

[rediger | rediger kilde]
Parti Stemmer Mandater
Antall Andel (%) Endring fra 1969 (%) Antall Endring fra 1969
Arbeiderpartiet 759 499 35,3 –11,2 62 –12
Høyre 370 370 17,2 –1,6 29 0
Kristelig Folkeparti 255 456 11,9 +4,1 20 +6
Sosialistisk Valgforbund 241 851 11,2 +6,7¹ 16 +16¹
Senterpartiet 146 312 6,8 –2,2 21 +1
Anders Langes Parti 107 784 5,0 +5,0 4 +4
Det Nye Folkepartiet 73 854 3,4 +3,4 1 +1
Venstre 49 668 2,3 –7,1 2 –11
Rød Valgallianse 9 360 0,4 +0,4 0 0
Ensliges Parti 5 112 0,2 +0,2 0 0
Norges Demokratiske Parti 2 128 0,1 +0,07 0 0
Kvinnenes Frie Folkevalgte 1 868 0,09 +0,09 0 0
Sámeálbmot Listu 849 0,04 +0,02 0 0
Borgerlige felleslister 128 091 6,0 +2,2 0
Totalt 2 152 204 100   155 +5

¹ Endring i forhold til Sosialistisk Folkeparti og Norges Kommunistiske Parti sammenlagt i 1969.
² Mandater fra borgerlige felleslister fordelt på enkeltpartiene.

De borgerlige felleslistene var:

Statistisk sentralbyrå lager en statistikk over valgresultatet med felleslistene oppdelt på de enkelte partia. Resultatene for disse partia på landsbasis blir da:

Politisk parti Stemmer i prosent Endring fra 1969
Høyre 17,4 –2,2
Kristelig Folkeparti 12,2 +2,8
Senterpartiet 11,0 +0,5
Venstre 3,5 –5,9

Valgkretsene

[rediger | rediger kilde]

Bergen og Hordaland var for første gang slått sammen til én valgkrets.

Mandatfordeling og endringer fra 1969

[rediger | rediger kilde]
Valgkrets Ap Sp H V KrF SV ALp DnF Total
Østfold fylke 4 1 1 1 1 1 1 8
Akershus fylke 3 1 3 1 1 1 1 1 1 1 1 10 3
Oslo 6 5 1 1 2 1 1 1 15 2
Hedmark fylke 4 1 2 1 1 1 8
Oppland fylke 4 1 2 1 1 7
Buskerud fylke 3 1 1 2 1 1 7
Vestfold fylke 3 1 1 2 1 1 7
Telemark fylke 2 1 1 1 1 1 1 6
Aust-Agder fylke 2 1 1 1 1 4
Vest-Agder fylke 2 1 1 1 1 1 5
Rogaland fylke 3 1 1 2 1 2 1 1 1 1 10
Hordaland fylke 5 1 1 3 2 3 1 1 1 1 1 1 15
Sogn og Fjordane fylke 2 2 1 1 1 5
Møre og Romsdal fylke 3 2 1 1 1 2 1 1 10
Sør-Trøndelag fylke 4 1 1 1 2 1 2 2 10
Nord-Trøndelag fylke 3 2 1 1 1 6
Nordland fylke 5 1 2 1 1 1 2 1 2 2 12
Troms fylke 2 1 1 1 1 1 1 1 6
Finnmark fylke 2 1 1 1 1 4
Total 62 12 21 1 29 211 14 1 16 16 4 4 1 1 155 5

Førstegangsrepresentanter

[rediger | rediger kilde]

Blant markante politikere som ble valgt som faste stortingsrepresentanter for første gang i 1973, var blant andre Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen.[9]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c «Partienes historie». Stortinget. 9. august 2011. Besøkt 15. februar 2016. 
  2. ^ «Tabell 25.3 Stortingsvalg. Godkjente stemmer etter parti1. Prosent». www.ssb.no. Besøkt 15. februar 2016. 
  3. ^ «VG drøfter Brattelis regjering». Verdens Gang. 11.09.1973. s. 1. 
  4. ^ «Taperen Overtar». Verdens Gang. 11.09.1973. s. 2. 
  5. ^ Frode Berglund, Ingvild S. Reymert og Bernt Aardal. (august 2011). «Valgundersøkelse 2009 - Dokumentasjonsrapport» (PDF). Statistisk sentralbyrå. Besøkt 15.02.2016. 
  6. ^ Arter, David (2008). «5. The 'earthquake elections' of 1970-73 and the emergence of new party types 6. Party system change since 1970». Scandinavian Politics Today (2 utg.). Manchester: Manchester University Press. s. 98–143. ISBN 9780719078538. 
  7. ^ Arter, David (2008). «The 'earthquake elections' of 1970-73 and the emergence of new party types». Scandinavian Politics Today (2 utg.). Manchester: Manchester University Press. s. 101. ISBN 9780719078538. 
  8. ^ Sejersted, Francis (2005). «11. Besværlig modernitet». Sosialdemokratiets tidsalder. Oslo: Pax Forlag. s. 361–364. ISBN 82-530-2753-2. 
  9. ^ «Innvalgte fra 1945 (sortert etter innvalgte i 1973)». Stortinget.no. 10. juni 2008. Besøkt 15. februar 2016. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Autoritetsdata